Fisketuren fra helvete!det var ikke akkurat slik vi hadde planlagt.. |
| # Kommentarer | Bilder | Forsiden | Site Map | |
De av dere som synes det er for eh.. friskt språk og mye unødvendig banning her på sidene, bør ha i bakhodet at denne historien ikke akkurat er skrevet for dere....nemlig! Dette er egenterapi - jeg har ingen psykolog å gå til, jeg har websider..
Sesongens første fisketur er ensbetydende med optimisme, forhåpninger og en sitring i kroppen etter å komme i gang igjen. Man tenker tilbake på fjorårets store øyeblikk, og man ser for seg litt større fisk, litt finere natur, litt mindre knuter på fortommen, og kanskje også en nyoperert Brittney Spears i sin røde skinndrakt på nabohytta --- alle viktige ledd i den meningsløse konstruksjonen av et mentalt glansbilde av den kommende parademarsjen av kodak-moments. Fantasien kverner ufortrødent hen, og vi luller oss inn i en falsk drømmeverden som ville gjort flere av landets fremste tvangsparanoide flaue. Vår virkelighetsoppfatning ville gjort forsvarets krigshistorikere opprørt over manglende integritet og selektiv hukommelse.
Midlertidig svekkede sjelsevner er fluefiskernes kollektive diagnose på vårparten. Glemt er vind, regn, nordavind, feil vannstand, fluer med mothaker i bakhodet, stenger som knekker, vadere som lekker, svensker på matauk og fisken som ikke biter.
Utover sesongen får man gjerne bakkekontakten tilbake gradvis. Hvorfor vente, er det store spørsmålet, når man like gjerne kan ta en skikkelig krasjlanding og treffe rock-bottom med en gang??
Fisketurene til meg og Julern kjennetegnes ikke akkurat av pedantisk planlegging. Slik vi ser det, ligger Oslo i Sør-Norge, og fisket er best i Nord-Norge. Så da drar vi nordover (etter vitenskapelig pilkastkonkurranse på globusen). Som vanlig klarer vi aldri å bestemme oss for hva vi vil fiske, og kombiturer med litt laksefiske, litt fjellfiske og litt ørretfiske er vanlig kost for oss, kompromissets ynkelige slaver. Denne turen var heller intet unntak. Stjørdalselva med både laksefiske og spennende sideelver var vår ledestjerne, og på veien skulle vi innom et par-tre steder. Om vi noen gang kom frem til Stjørdalen var uvisst -- og uinteressant.
Og dermed kan er det obligatoriske innledningspjattet ferdig. (Hvem sa at man ikke får varige mèn av å skrive standardiserte norskstiler i noen år?) Uansett, Settingen er etablert. Visjonene forankret mentalt hos leserne. Floskler gjenbrukt til det pinlige. Og det er på tide med de nakne fakta, den brutale virkelighet. Mine damer og herrer: Fisketuren fra helvete!
Været var ganske dårlig. Det regnet spredt med harde lokale byger, og det blåste altfor mye. Værmeldinga lovet bare mer faenskap. Stiv kuling fra nord var en gjenganger over hele midt-Norge, men vi finner trøst i det gamle visdomsordet: Det er ikke sikkert det blåser så mye oppå fjellet.... Det var lite trafikk da vi endelig kom oss avgårde mandag formiddag. Helt til E6-en går over til èn fil, da dukket det selvsagt opp noen brødhuer av sinker som skulle ut og vise seg fram på veien som de hevder eiendomsretten på. Ikke hadde de L-skilt (som etter kjøringen å dømme står for Lobotomert) i bakruta heller -- trolig sivilkledde agenter fra Norsk Fartsgrenseholdeforening på jakt etter gode motorveistrekninger å bygge fartsdempere på.
Men vi smatt da forbi de fleste sinkene i tofilsstrekkene -- unntatt en Volvo-jævel som plutselig fikk det faen så travelt da vi skulle fordi helt på slutten. Grensen mellom liv og død går ved 70 km/t har vi lært fra TV-en. Vi ligger allerede i 120, så hva har vi egentlig å tape? Mer gass! Amatørene i Volvo hadde ikke tatt i betraktning de gulstriplete friområdene (her er det ingen regler!) mellom filene, så vi kom forbi med flere meters klaring! The Eagle has Landed, BIIIITCH! hyler vi i kor, før vi gir dem fingern og peiser på.
Noen tofilsstrekker senere så kommer jaggu Volvo-faen med full pine bakfra. Hevnlysten formelig lyser ut fra vannspruten som dannes bak dem. Jeg slår alarm og vi kaster kartene og følger med på utfordreren. Alt ligger til rette for et personlig oppgjør nå. Adrenalinet flommer. Vi er på DEFCOM 3. Kode Rød.
Men det er grenser for hva vi er villige til å risikere livet for, vi er tross alt ikke helt blåst i skallen heller.. Vi legger oss inn og senker farten. Volvo-faen nærmer seg, men det gjør også slutten på forbikjøringsfeltet. De er oppe på siden av oss nå, og om ikke vi vil risikere livene våre, så er det en slightly different matter med det menneskelige ugresset i Volvo'en.. hehe. Bånn pine!! Psyke max! Ugla i Volvo-en blir blekere, da hun skjønner at det kan bli problematisk å lure inn bilen på den to meters luka mellom oss og traileren foran.. Jeg vil anta at mitt sleske glis ikke hadde noen spesielt beroligende effekt på dem. De gir seg! Payback's a bitch!! We win again! Opp med fingern igjen, mens vi leter etter noe søppel å kaste ut av vinduene.. Vi drar på litt, så er vi kvitt disse patetiske taperne.. Dette er slitsomt og ikke minst livsfarlig. Og det var ikke akkurat slik vi hadde planlagt..
Vi trenger en kaffepause nå, og vi stopper på Elgstua ved Elverum. Egentlig skulle vi endelig være litt tøffe og bestille sprøstekt elgkuk med saus og poteter, men som vanlig er med slike geniale gjennomtenkte planer, så virker det sjelden så hysterisk morsomt når man først står der foran kassa.. Vel, hvis vi noen gang skulle komme frem til kassa.. De to som var foran i køen skulle omtrent ha alt som stå på menyen, og minuttene gikk. Køen er egentlig ganske rett og oversiktlig, men når det endelig er vår tur, så glir et motbydelig damemenneske frem foran Julern. Frekke faen lot som hun skulle se på menyen fremme ved kassa, men det var utvilsomt en nøye regissert avledningsmanøver. Som gode sosialdemokrater gjør vi selvfølgelig ingenting, foruten selvsagt å gjøre noen oppgitte gester til hverandre, mens det koker innvendig. Livet innenfor og utenfor bilen er ganske ulikt egentlig. . Hun ser ut som en sliten narkohore, og hun prater også som en.. Dvs. jævlig sakte uten at det gir mening. Til slutt får hun faktisk raska til seg to de siste vaffelbitene og bestilt kjøttkaker og kaffe, samt dratt i gang en krangel om hvorvidt syltetøy burde antas å inngå i prisen på måltidene (fullt så velartikulert var hun heller ikke). Hvem faen bestiller middag klokka ett om ettermiddagen forresten?? Så går hun og tar det siste bordet i røykeavdelingen sammen med narkofamilien sin. Julern og jeg, som også skulle ha valfer, måtte ta til takke med å dele en svartsvidd restevaffel, og vi måtte sitte ute i regnet hvor den sure nordavinden holdt oss med selskap..
Det eneste som kunne redde stoppen på Elgstua var om Volvo-faen kom kjørende inn. Da kunne vi dobbeltparkert dem inne og gått på kino i Elverum. Men det skjedde jo selvsagt ikke, og etter to slurker sur kaffe, fryser vi så mye at vi går til bilen.. det var ikke akkurat slik vi hadde planlagt..
Ekspedisjonens neste stopp skjer i Koppang. Vi er på vei mot området helt øverst ved Trysilelva. Vi rekker ikke å kjøre til Stjørdal i dag, og heller ikke til Røros-traktene som var et sekundært reisemål. Vel, vi må uansett ha litt lunsj, og vi stopper på det lokale gatekjøkkenet som var en MIX-kiosk. Etter tiden det tok her å dømme, har folk i Koppang det sjelden påtrengende travelt.. Vi rakk å lese gjennom de fleste bladene i kiosken, og jeg rakk til og med å lese en kioskens høytidlige manifest for franchising i MIX-kjeden. Det var to målsetninger som den lokale sjappa kjempet for: 1) Retten til uhemmet orddeling, og 2) en tur til MIX-kiosken i Koppang skulle være dagens høydepunkt for kundene(!!) Sure thing, baby. Hvorfor ikke programfeste at MIX på Koppang skal arrangere menneskehetens første bemannete ekspedisjonen til Mars? Omtrent like realistisk. Etter et kvarters venting, får vi endelig to halvstekte, dvaske oksekarbonader utlevert fra det lokale sjarmtrollet (not!) bak disken. Rart, vi hadde jo bestilt hamburger. Som vanlig innbyr fasilitetene til at vi må stå og spise ute i regnet. det var ikke akkurat slik vi hadde planlagt..
Kombinasjonen av kart og uhelbredelig optimisme er skummel. Vi hadde funnet et sted på kartet hvor Trysilelva rant noen km fra veien, og det gikk en kjerrevei inn til elva. Why not?! Dette var turens første stopp, og etter å ha kjørt forbi kjerreveien cirka åtte ganger, fant vi endelig riktig sted.
En halvtime senere var vi fremme ved elva, og den så slett ikke så ille ut! Vannstanden var høy, men det var mange store steiner i elva som skapte naturlige standplasser for fisken nært bredden.. Trodde vi. Vi skal faen meg være passe udugelige for ikke å få fisk her, erklærer jeg. Etter en kort rekognoseringsrunde finner vi ut at det egentlig bare er hundre meter som er fiskbart. Det var fortsatt kald nordavind og regn. Opp med telt og på med vadere. Nå skal vi fiske småørret til middag.
Vel nede ved elva er de store steinene ikke lenger standplasser, men heller en effektiv sperre for å vade ut mot hovedløpet. Eneste mulighet er å hoppe fra stein til stein. Det vaker ikke overhodet inne i det lille løpet, selv om det er bra med små døgnfluer på vannet. Hverken ekte vare eller våre imitasjoner frister så mye som en jævla småharr til å vise seg. Julern har funnet en fisk som vaker, men han kommer ikke til.. Vi holder på noen timer, så klatrer vi kalde, våte og resignerte tilbake til teltplassen. Vannet holdt seks grader.. I lufta er det åtte. Pluss vind. Velkommen til sommer-Norge! Det var ikke akkurat slik vi hadde planlagt..
Ørretmiddag blir litt vanskelig nå, men vi har pasta som plan B. Vi er sultne som ulver, så jeg fyrer opp stormkjøkkenet som lillebruttern bevilget seg selv i dimmegave fra militæret. Jeg er nok en kløne av dimensjoner, men likevel får vi håpe det ikke blir vinterkrig i overskuelig framtid - for å få fyr på dette rælet er lettere sagt enn gjort. Jeg er så kald på fingrene at det jeg stort sett treffer med rødspriten, er rødvinspølsa vi trøster oss med. Like greit å bli kvitt den, før vi får det altfor komfortabelt her ute i villmarken. Det tar tid å koke en familiepakke med pasta på et lite rødspritbluss. Det vil liksom aldri koke opp skikkelig! Vi fryser så jævlig at vi løper rundt på plassen og morer oss ved å prøve å sparke stein i elva.. Endelig får jeg utbytte av alle årene med fotballspilling. Julern hakke sjangs -- rått parti! Etterhvert går vi over til å hive ti-kilos kampestein mot en båt som ligger ved elva. Det blir uavgjort; null-null: ikke treffer vi, og ikke får vi varmen i kroppen heller! Dette er helvete på jord, og pastafaen gidder fortsatt ikke å koke! Det var ikke akkurat slik vi hadde planlagt..
En nærmere titt på kjelen avslører at rødspriten i brenneren er brent opp. Pastaen er nesten kald og fortsatt hard. Temperaturen er nede i fem grader. Vi vet ikke om vi skal le eller gråte. Vi drikker heller litt whisky, før vi drukner stormkjøkkenet i rødsprit. Nå skal det faen meg brenne. Og det gjør det også. Her er det den brente jords taktikk som gjelder, og jeg må rulle meg baklengs oppover skråningen for å unngå å at brente nøtter alà Figen blir forrett.. Så koker det endelig! Noe så inn i helvete også! Dette trikset vårt med å spare vekt og bruke fløte fremfor melk, kommer nok ikke så høyt på lista over geniale oppfinnelser i menneskehetens historie. Koker helt sinnsykt - at vi ikke visste dette når vi som snørrunger løp rundt med white-spirit og kinaputter. Stormkjøkken og fløte er det som gjelder! Jeg sitter og ruller meg en røyk når det begynner å koke, og jeg prøver instinktivt å løfte kjelen med bare hånda. Det kan absolutt anbefales hvis man f.eks. er ettersøkt av Interpool og ikke vil identifiseres på bakgrunn av fingeravtrykk. Svi av de fellende bevisene på fingertuppene! Elementry, my dear Watson. Jeg slipper taket, og kjelen vugger litt. Det koker over, halvparten i fanget mitt, den andre halvparten renner ned i stormkjøkkenet. Ved å sette hele greie på skeive, unngår vi iallefall at pastaen slukker flammen.. heyheyhey! Villmarkens sønner kan dette gamet!
Vi er sultne som ulver, og lukten av stekt pasta (og svidd fingertupp) brer seg over området. Det lukter himmelsk. Om 12 minutter skal det være klart i følge instruksjonene. Det tok 20. 20 lange, kalde, våte minutter med pastalukt som erter smaksløkene våre. Jeg erklærer pastaen for ferdig, og vi kommer på at dette første gang vi har spist noe annet enn pølser på våre turer. Sannsynligvis siste gang også. Vi deler pastaen i to kjeler, og finner frem noen skjeer.. Skje? BZZZZT! Det har jo ikke pølsefantomene tenkt på, nei... Julern skuffer i seg pastaen med brødskiver som spade, mens jeg slurper forsiktig i meg fra kniven. Herregud, for en tur. Julern eter som jeg aldri har sett før: han fyller en skive med pasta og kaster den inn i kjeften før den svikter på grunn av vekten. Igjen og igjen. Med undertegnede og kniven går det endel treigere, men det er godt -- blodsmak eller ikke. Jeg er litt over halvveis da pastaen blir så kald igjen at jeg erklærer meg selv mett og går tilbake til å hakke tenner. Julern ligger og ynker seg ved den tomme pastabollen sin.. Så løper han gryntende inn og teltet.. Hva faen er det han driver med?? Så kommer han ut igjen med en dassrull og setter resolutt kursen inn i den mørke skogen. En verdig avslutning på måltidet!
Vi tar en siste runde steinsparking før vi smyger inn i teltet, stivfrosne og med sviktende mot. I teltet har vi det omtrent like jævlig. Jeg har iallefall hodepute, men til gjengjeld funker ikke glidlåsen på soveposen min. Teltet er splitter nytt, og om noen skulle være i tvil, så lekker det selvsagt som en sil. Jeg drar opp WAP-telefonen og sjekker værmeldingen igjen. Stiv kuling fra nord ja.. Det var ikke akkurat slik vi hadde planlagt..
Vi våkner av at vi fryser en gang på morgenkvisten. Termometeret viser to(!) grader der det henger i ly for vinden. Dette kan faen ikke være sant! Vi moser sammen sakene i sekkene og småløper til bilen. Vi setter kursen mot en kafe hvor vi må ta noen viktige beslutninger over en kopp kaffe. Vi hadde fortsatt Røros og Stjørdalselva på lister over steder vi skulle innom på denne turen. Inne på kafeen stiger humøret -- varm kaffe i kalde kropper har ofte den effekten, noen ganger også uten sprit i. Værmeldingen truer imidlertid med fortsatt regn og kuling i Stjørdal, så da er det Røros eller ingenting.. Akkurat da starter nyhetene på radioen, og toppsaken er at en eller annen bjørn hadde drept noen sauer, og at en hær selvutnevnte bjørneeksperter av noen bønder gikk manngard i området. Slagbjørn er en ting, de kan man alltids prate til rette, men bevæpnete bønder er ikke å spøke med. Og ja, for ordens skyld, selvfølgelig akkurat det området vi skulle til. Dvs. det området vi ikke skulle til likevel. Dette er utrolig.
Vi blir enige om å kjøre sør-øst. Øst fordi da kommer vi lenger unna drittværet, sør fordi det hjemover.. Hvis vi kommer til et veikryss hvor vi må velge mellom sør og øst, så blir det nok sør, for å si det sånn..
Det var ikke akkurat slik vi hadde planlagt..
I fjor på samme tid var jeg en tur i Jotunheimen, men jeg dro videre pga. dårlig vær, for deretter å snuble over en Danica-klekking helt nederst i Trysilelva på norsk side.
Merkelig nok så skjedde akkurat det samme nå. Vi kjørte nedover og tittet etter mulige fiskeplasser, uten at noen av oss hadde så veldig lyst til å forlate den varme bilen, så var vi plutselig på samme sted som jeg var i fjor. Danicaen var i gang, men ikke for fullt. Jeg tok noen bilder, og Julern tjuvfiska litt - begge uten særlig suksess.
Litt oppløftende var det likevel. Vi skulle på ordentlig tur til Trysilelva neste uke, og med klekking her nede nå, burde vi treffe perfekt på disse monstrene av noen døgnfluer på vår plass.
Så dro villmarkens sønner en kjapp tur over grensa, hvor vi fyllte bilen med billig svensk snus, godis, cola-burkar og røyk. Skal myndighetene stoppe grensehandel, får de værsågod friste med litt bedre vær i hjemlandet!
Deretter fulgte en begivenhetsløs kjøretur hjem til sivilisasjonen, hvorpå turen ble formelt avsluttet over noen varme vafler hos Julern. Vi prøvde å se det positive i situasjonen, og vi kom frem til at vi iallefall hadde spart en masse tid ved å gjøre unna en ukestur på halvannen dag.
Senere hørte vi at fisket i Stjørdalselva hadde vært fantastisk bra -- og været hadde slett ikke vært så ille. Og det var jo akkurat det vi hadde planlagt..
